Noen besøkende kan godt dra hjem igjen!

Foto: jernia.no

Nei, jeg snakker ikke om irriterende og brautende turister. Men disse ekle, slimete, brune sneglene som hver vår/sommer innvaderer Norge. Iberiasneglene kom for alvor til landet vårt for et par år siden, og de liker seg tydeligvis her fordi de vil ikke forlate oss. Selv om de har bodd her i noen år velger jeg å anse de for besøkende. Jeg orker ikke tanken på at de har flyttet hit. Uff, nei. Jeg grøsser ved tanken. Det er lite som hjelper på disse ekle, små sakene. Det eneste jeg har funnet er salt. Heller man salt på de så etser det slik at de smelter til brunt slim. Dessverre gjør det litt vondt i meg å helle salt på levende skapninger, men det er jo ingen andre ting som hjelper. De er jo skadedyr. Er de ikke? Ja, vi liker Spania, sol og varme. Men kan noen være så snille å sende disse ekle tingestene av spansk og portugisisk opphav tilbake til der de hører hjemme? Vær så snill? Return to sender!

---

Fakta om Iberiasneglen:
Iberiasneglen, også kalt brunsegle eller mordersnegle, kan bli opptil 15 cm lange. Den liker seg i hager og åkre, og spiser gjerne levende planter og hageavfall. De trives godt i Norge pga. det fuktige klimaet og den skyggefulle faunaen, og er mest aktiv om kvelden da den smyger seg ut fra hjemmestedene sine.

Iberiasnegler legger egg, mellom 20 og 50 om gangen. I tillegg kan de overleve vinteren dersom de finner et sted å gjemme seg fra frosten (f.eks. i komposthauger). Derfor er de vanskelige å bli kvitt. "Iberiasneglen er blitt et så stort problem at Mattilsynet, Bioforsk, Norsk
Gartnerselskap, Hageselskapet og Landbruks- og Matdepartementet har manet til en nasjonal snegledugnad for å bli kvitt problemet" (jernia.no). Det er altså ok å ikke like dem.

Kilde:
http://www.jernia.no/Gode+R%C3%A5d/Hagestell/Skadedyr/Snegler/298256.cms

- Eventyrprinsessa

En reise til kunnskapens Mekka?

På bildet ser du Villa Eika (det gamle huset), og i bakgrunnen Georg Sverdrups hus (UB)

Vel, Blindern og Universitetet i Oslo er vel kanskje ikke kunnskapens Mekka. Det er mange andre steder som inneholder like mye kunnskap. Det Blindern, og ikke minst Georg Sverdrups hus og Universitetsbiblioteket (UB for kjente) har til felles med Mekka, er at det valfartes hit. To ganger i året kommer titusener av studenter hit i håp om å få den siste kunnskapen på plass. Noen har lest jevnt og trutt gjennom hele året, og kan mesteparten av pensum. Andre har enda ikke åpnet boka, og er trofaste følgere av skippertakstradisjonen. Men hit reiser vi for å låne bøker, bruke pc-er, kopiere og lese pensum.

Som å løpe med oksene i Pamplona...
Skal du ha lesesalsplass på UB må du være tidlig ute. Når dørene åpnes klokken 08.00 venter mellom 30-40 studenter utenfor. Idet dørene åpnes stormer de inn i biblioteket i håp om å få akkurat den lesesalsplassen som gjør det lett og morsomt å lese pensum. Plassen der det er litt roligere enn andre steder, eller som ligger rett i nærheten av støttelitteraturen. Ikke alle klarer å være der når biblioteket åpner, men kommer du etter klokka 09.00 kan det bli vanskelig å finne en plass. For studenter er lojale, og er det du som kommer først en dag, holder du av en plass til en eller to venner. Det er ikke lov, men det gjøres. Alle vet det, de fleste gjør det. mange irriteres av det, men de færreste krangler om det.

Et samfunn i samfunnet
Blindern er som et lite samfunn i samfunnet. Her finner du det meste du trenger; butikk, post i butikk, bibliotek, galleri, kaféer, kaffebarer, apotek, bokhandel, pub, karrieresenter, treningsstudio, kapell, frisør, juicebar ... og sikkert mye mer som jeg ikke husker i skrivende stund. For meg var det kjærlighet ved første blikk. Det syder av liv i løpet av semestrene. Har du fri på dagen en helt vanlig hverdag, kan jeg anbefale deg en tur innom Blindern. Ta en kaffekopp i et av husene oppkalt etter kjente, norske akademikere (Eilert Sundt, Kristine Bonnevie, Niels Henrik Abel m.fl.), eller innta et måltid i Frederikke-bygningen. Du kan ta turen ned til Fysikkbygningen og se på Foucaults pendel, ta en tur i galleriet i 2. etg i Georg Sverdrups hus, eller se en av Norges eldste runesteiner ved inngangen til UB. Uansett, kan Blindern vise deg en litt annerledes side av Oslo. God fornøyelse! :-)

For å komme til Blindern, ta t-banelinje 3 (Sognsvann-Mortensrud), 4 (Ringen) eller 5 (Storo-Vestli) og gå av på Blindern t-banestasjon. Du kan også ta trikk og buss.

-Eventyrprinsessa :)

Har du vært i Cesme?

Dersom du som leser denne bloggen har vært i Cesme eller i nærheten, blir vi veldig glade om du legger igjen en liten hilsen i kommentarfeltet og gjerne med tips, råd og erfaringer om stedet og morsomme ting man kan foreta seg der.

-Askeladden

Tyrkia

Jeg må faktisk tenke meg litt om når jeg skal telle opp hvor mange ganger jeg har vært i Tyrkia. Når jeg har fått tenkt meg om har det blitt 4 ganger. Jeg var der første gang da jeg var rundt 10-11 år. Da reiste jeg til et lite sted som heter Foca sammen med moren min, faren min og søsteren min.

Foca er en liten fiskelandsby som ligger på nordvestkysten av Tyrkia og nordvest for Izmir. Foca ble grunnlagt av greske stammer (Aeloene) cirka 800 år før Kristus, og det opprinnelige navnet på byen var Phokaia. Navnet skal ha kommet av det greske og tyrkiske ordet for sel, fordi det fantes masse munkeseler i området. Selene er der fortsatt i dag og for de som vil arrangeres det selsafari. Noen mener også at byen fikk navnet fordi øyene utenfor Foca lignet på seler som duppet i vannet. Jeg husker dette stedet som en utrolig deilig oase der livet gikk sin rolige vante gang og atmosfæren var avslappende og eksotisk. Du kom inn på lokalbefolkningen på en måte jeg aldri siden har opplevet på noe annet reisemål. Du følte deg ikke som turist. Du var en gjest i byen og lokalbefolkningen var nysgjerrige på deg og hvor vi enn gikk ble vi bedt inn i butikkene og stuene til folk på Tyrkisk te og en hyggelig prat.

En av de personene jeg husker best var han jeg kalte Speedy Gonzalez. Dette var en småvokst tyrkisk herremann med bart, ikledd mexicanerhatt som kjørte badetraktoren. Denne traktoren trakk en stor vogn som var utstyrt med seter og som fraktet folk mellom byen og stranden som lå noen kilometer utenfor byen. Vi kunne egentlig tatt en vanlig rutebuss eller dolmus som det kalles der. Jeg derimot, insisterte på å sitte på med Speedy fordi dette var kjempemoro. Den eneste gangen jeg ble tvunget til å ta rutebussen var da Speedy med oss og 50 andre badegjester ombord absolutt skulle ha med 3 svære isblokker på lasset Dette resulterte i at et av dekkene på tilhengeren hans eksploderte pga. tyngden. Dette førte igjen til at felgen flatet helt ut og han var ute av drift i 2 dager. En hard tid for meg :(

En annen ting som gjorde et stort inntrykk på meg var lokalbefolkningens evne til å huske oss. Jeg tror ikke vi utmerket oss eller gjorde noe som ga dem grunn til å huske akkurat oss. Da vi kom tilbake 2 år senere til samme hotell var vi litt spent på om de husket oss om vi fortalte at vi hadde vært der før. Vi rakk ikke å si hei engang før betjeningen kastet seg om halsen på oss og ønsket oss velkommen tilbake med glede og entusiasme. Vel var Foca et lite sted med få utenlandske turister på denne tiden men likevel var dette utrolig hyggelig. Det samme gjaldt den lokale gullsmeden. Han husket oss som om det skulle vært i går. Vi følte virkelig at vi hadde kommet hjem.

Da jeg var der for 3. gang var jeg rundt 20 år. Jeg reiste sammen med moren min. Vi fikk dessverre ikke samme hotellet men gullsmeden husket oss like godt.

4. gang jeg var i Tyrkia var jeg der på enn dagstur i forbindelse med en ukes ferie på den greske øya Lesvos. Øya ligger ca 2 timers båtreise fra den tyrkiske byen Dekili. Her gikk turen videre i buss til Pergarma, og vi fikk sett nærmere på landsbyens ruiner. Her fant vi Lilleasias Akropolis, Athens tempel, det gamle biblioteket, samt det enorme antikke teatret med opp til 40 000 plasser (se bildene nedenfor). Videre fikk vi prøvesmake en rekke tyrkiske retter i en av byens restauranter. Det jeg husker best fra dennne turen var at det var fryktelig varmt.

I sommer går turen til Cesme. Vi vurderte Foca denne gangen også men så ble vi enige om at det er spennende å prøve nye steder også. Det som er helt sikkert er at vi skal på en dagstur til Foca. Det er 12 år siden sist gang jeg var der og det er et must å se hvordan det har gått med stedet i mitt hjerte.

-Askeladden

Kilder:
Aftenposten.no/reise
Apollo

Med Lilleput til Cesme i Tyrkia

Da var turen bestilt til Cesme i Tyrkia, og ivrige fingre har begynte å søke på nettet etter informasjon om denne forførende destinasjonen. Hva venter oss i Cesme?

Cesme ligger 85 kilometer vest for Izmir (se kart nedenfor). Ifølge diverse turistnettsteder kan man herfra ta ferger både til den greske øya Chios, og til Italia. Navnet "Cesme" er tyrkisk og betyr fontene. Noen mener at navnet stammer fra alle vannkildene som finnes i området, andre påstår at navnet skyldes alle ottoman-fontenene i byen. Hm...motstridende informasjon! :-) Men uansett hvorfor byen har fått sitt navn, kan jeg knapt vente til å lære dette stedet bedre å kjenne. Sommerfuglene har allerede begynt å krible i magen selv om det er flere uker til vi skal reise.


Vis større kart

-eventyrprinsessa :)

Kilder:
http://www.allaboutturkey.com/cesme.htm
http://en.wikipedia.org/wiki/%C3%87e%C5%9Fme

Pinse, sol og øyhopping

Denne pinsehelgen har vært helt fantastisk med mye sol, varme, bading, reker, vin og sang. Vel... sangen var det vel ikke jeg som stod for men resten er helt sant.

Fredag ble det en rolig hjemmekveld med restitusjon etter en travel uke på jobb. Lørdag pakket vi sekken og dro til sjøs. Vi tok t-banen ned til byen, handlet inn reker og vin og tok deretter båten ut til Gressholmen. Vi har nemmelig funnet vår egen favorittplass der ute. En fin liten odde med en perfekt kombinasjon av gress, svaberg og enkel tilgang til sjøen hvis man vil hoppe uti og det gjorde jeg. Vannet var iskaldt men fy fabian så deilig det var likevel. Lufta var varm, rekene smakte kjempegodt og hvitvinen var akkurat passe temperert så da kan man vel ikke klage.

Vår meny:

- ca 1,5 kilo reker (vi skulle være der lenge)
- passende mengde med hvitvin.
- 1 loff
- 1,5 liter Cola
- 3 liter vann (lett å bli dehydrert uten)
- 2 flasker solfaktor 10 (sola er sterk og dette er en nødvendighet)


Utpå ettermiddagen begynte det og skye over. Vi bestemte oss for å pakke sammen for å ta en tur på Gressholmen kro. Vi entret døra i det himmelens sluser åpnet seg og lyn og torden fylte himmelen. Det ble ganske fullt etter hvert av søkkvåte øyhoppere som søkte ly for regnet. Vi tok oss en øl og snakket med mange nye bekjente mens vi ventet på at solen på nytt skulle titte frem på himmelen. Det gjorde den etter ca en halv times tid. Vi tok deretter båten inn til byen igjen og spiste middag på Peppes.

En fantastisk dag.

Søndag tok vi igjen turen opp til Nøkkelvann for å spise opp resten av rekene vi ikke hadde fått i oss dagen før. Vi ble også her etter hvert jaget hjem av regnet men det var en veldig hyggelig tur uansett.

-Askeladden

En liten smak av sommer i mai

19. mai fikk vi en liten forsmak på sommer i Oslo. Når værgudene frister oss med sommer og sol to dager etter 17.mai må vi gripe sjansen. Dermed pakket vi sekken med mat og dro til skogs, nærmere bestemt til Nøklevann.


Nøklevann er et 3 km langt vann som ligger i Østmarka, 164 m.o.h. Dersom man kjører bil kan man parkere ved Skullerudstua. Da ligger vannet ca. 45 minutters spasertur inn i skogen. Kjører du ikke bil, kan du ta bane nr. 3 (Mortensrud) til Skullerud stasjon. Da ligger Skullerudstua 5 minutters gange unna i retning Plantasjen. Et annet alternativ er å gå på Bogerud stasjon. Herfra er det ca. 1 km å gå.

Rundt Nøklevann finnes det mange idylliske steder å slå seg ned. Her kan man grille, sole seg og bade når været tillater det. 19. mai var det litt for kaldt for et bad, men det ble både soling og grilling. Det kan bli litt folksomt på de mest populære stedene, men også det har sin sjarm. Føler du for litt mer privatliv, kan du alltids prøve å finne din egen lille avskjermede oase langs vannet.

Vi slo oss ned ved ved en godkjent bålplass ved vestenden av vannet. Dette er et av de mest populære bade- og grillplassene langs Nøklevann. Her kunne vi spise reker, grille pølser og mate de vennlige endene som kom på besøk. En idyllisk onsdagskveld som ga mersmak, og som anbefales andre.

Vårt forslag til meny:

Reker m/ loff og majones - det er koselig å sitte ved vannkanten og skrelle reker. Pass på at du tar med deg nok servietter og plastpose å ha skallet i. De mer avanserte kan nyte en ferdiglaget salat ved siden av rekene.

Pølser - Er du redd for å ikke å ha nok mat er pølser og engangsgrrill en god kombinasjon. Pølser smaker alltid godt, og ikke mints når man nyter de ute i naturen.

Fruktsalat - Det smaker alltid godt med dessert. Skjær opp jordbær, grønne og blå druer og ananas. Legg gjerne til annen frukt du liker, men pass på at frukten tåler å ligge litt i plastboks. Dette er en sunn og forfriskende dessert som smaker godt i sola.

Ønsker du å vite mer om Nøklevann, kan du se på disse sidene:
http://no.wikipedia.org/wiki/N%C3%B8klevann

http://www.skiforeningen.no/markadb/showpoi.cgi?id=268
http://www.friluftsetaten.oslo.kommune.no/badeinfo/noklevann/

- eventyrprinsessa :-)

Reiseblogg 2010

Visste du at reisebyrået Ticket, Nettavisen og magasinet Reise & ferie skal kåre Norges beste reiseblogg? Jo da, det er sant. I den anledning var det på tide å endelig å få satt denne ideen om blogge om reiser ut i liv. Konkurransen pågår fra 26. april og vinneren kåres 1. oktober og vi stikker gjerne av med et reisegavekort fra Ticket til en verdi på 10.000 kroner dersom vi klarer å lage en god reiseblogg. :-) Uansett så er reising og blogging utrolig gøy, så hvorfor ikke slå de sammen i en reiseblogg? Håper vi kan inspirere deg også underveis... Bon voyage!

PS! Du kan lese mer om Reiseblogg 2010 konkurransen her:
http://www.nettavisen.no/reise/article2891441.ece

- askeladden

28 år og flyr for første gang

Etter lite søvn og med mange, store sommerfugler i magen, prøver jeg fortsatt å smile pent mens jeg venter på å boarde flyet...Cheese!




I februar i år gikk jeg om bord på et fly for første gang – 28 år gammel. I en og en halv måned tenkte jeg på dette hver dag – flere ganger om dagen. Jeg hadde mange spørsmål. Ville jeg klare å sette meg i bilen og kjøre til Gardermoen? Ville jeg klare å gå ombord i flyet? Ville jeg få panikk? Skrike? Jeg var veldig i tvil om reisen jeg drømte om ville bli noe av, eller kom til å bli en dyr flopp.

Nå tenker du sikkert at jeg har flyskrekk. Har jeg det? Hadde jeg det? Kanskje både ja og nei. Siden jeg aldri hadde flydd, kunne jeg ikke si at jeg hadde flyskrekk for jeg visste jo egentlig ikke noe om hvordan det er å være om bord i et fly. Men jeg var definitivt engstelig … og bekymret. Kjæresten min fikk streng beskjed om at katastrofeprogram om fly var en veldig dårlig idé dersom han ville ha meg med på turen.

Men jeg kom meg til syvende og sist om bord på flyet til London. Vel om bord, kjente jeg sommerfuglene i magen. Men jeg fikk ingen panikkutbrudd. Jeg satt helt rolig, nesten frosset. Taktikken min var først og fremst å puste seg gjennom det hele. Men når vi begynte å kjøre mot rullebanen skjønte jeg at det var for sent å snu. Nå kom jeg snart til å være høyt oppe i lufta i en flygende tinnboks. Da rant det stille tårer nedover kinnene mine. Jeg gråt ikke, men tårene trillet forsiktig på egenhånd. Da kom den utrolig sympatiske trønderske flyverten bort til meg og spurte om jeg var redd. Jeg smilte nervøst mens kjæresten min forklarte at det var min første gang i et fly. Flyverten smilte pent til meg og forsikret meg om at turen kom til å gå bra. Som han sa det: ”Dette er jobben vår. Vi gjør dette hver dag. Vi vil også hjem til familien vår når arbeidsdagen er over. Hadde det vært farlig, hadde vi ikke gjort dette.” Tusen takk! En rolig og fornuftig forklaring. Hele Norwegians kabinpersonale på flygningen var positive og enestående. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si det, men det var ikke en skummel opplevelse å fly. Og jeg gruet meg ikke til å fly hjem igjen. Det skal sies at vi var heldige med flyvningene og slapp tubulens, og andre ting som er ganske ekle hvis man ikke er glad i å fly.

Er du redd for å fly?

Konklusjonen er at det går som regel bra å fly. Det vet vi alle. Det skumle er at ingen kan si at det alltid går bra. Det er det som er skummelt for oss engstelige. Og det hjelper ikke at alle sier at det er større sannsynlighet for å dø i en bilulykke enn i en flyulykke. Det får ikke meg til å tenke: Ja, men da kan vi fly. Nei, jeg tenker heller: Jeg tror jeg skal kjøpe meg en sykkel. Statistikk hjelper svært få med flyskrekk. Jeg vet ikke hva som kan hjelpe deg som har flyskrekk og skal ut å fly. Det er ofte veldig individuelt. Her er allikevel noen forslag som hjalp for meg:

• Snakk med noen som vet mye om fly, og som kan svare på alle spørsmålene du sitter med. Også de som du føler er for dumme til å si høyt.
• Visualiser turen. Hva kan skje og hvordan vil du reagere i ulike situasjoner?
• Reis sammen med noen som du stoler på og som ikke deler din engstelse.
• Hvor mye ønsker du å komme til reisemålet ditt?
• Les tips om flyskrekk på nettet. F.eks. denne
http://www.dinside.no/512578/%C5tte-tips-mot-flyskrekk

-eventyrprinsessa :-)

Hvor går reisen?

Buddha @ Quang Minh Temple by Trieu P Nguyen

Reise? Hva er egentlig en reise? Vi kan definere det som å flytte seg fra et punkt til et annet. Vi kan tenke på det som en konkret forflytning, for eksempel fra Oslo i Norge til Phuket i Thailand. Eller vi kan tenke på det som noe abstrakt – som en åndelig reise fra et utviklingspunkt til et annet. Men hvorfor velge mellom det konkrete og det abstrakte? Den perfekte reise burde bære med seg elementer fra både det konkrete og det abstrakte. Det spennende med å reise, er eventyret – å se nye steder, oppleve nye kulturer og ikke minst å lære. I denne reisebloggen er alle reiser like verdifulle. Målet med reisen er ikke avstanden som tilbakelegges, men opplevelsene og lærdommen som absorberes.

Som forfatteren Lillian Smith sa:

”Jeg innså snart at ingen reise fører deg
langt, om ikke den, samtidig som den
strekker seg ut i verden rundt oss, går
like langt inn i vår indre verden.”